Det er rart hvordan vi til en hver tid tilpasser oss de "omgivelsene" vi har. Det er vel kanskje slik at vi hadde gått til grunne om vi ikke kunne tilpasse oss de nye tidene vi blir tilbudt. Mye er vi selv herre over, men noen ganger er vi helt avhengig av andre. Noe som er tilfelle for de mennesker som er i en situasjon at donasjon er eneste mulighet for en bedre helse. Der var jeg for et år siden.I løpet av dette året har jeg fått denne muligheten. Det har betydd mer en to måneder på Rikshospitalet, en tid som har vært fylt med utfordringer og prøvelser men også fremgang og gjenvunnet evne til å mestre.
Hilde har vært den viktigste støttespilleren min i løpet av dette året. Hun har delt prøvelser og fremgang med meg og satt til side egne behov, noe jeg håper hun vil kunne få tatt igjen i løpet av de årene vi skal dele i fremtiden.Både i ventetiden og i opptreningen etter transplantasjonen har alle henvendelser fra venner og kjente gitt enorm energi og vilje til å stå på. Vissheten om at jeg hadde noe å komme tilbake for og noe å komme tilbake til hjalp meg gjennom 2006, et helt avgjørende år i mitt, og vårt, liv.
Dette er det viktigste som har skjedd i mitt liv dette året. Men det har da skjedd en masse annet også. Noe har blitt kommentert i bloggene (se arkvi) mye har jeg forbigått i stillhet. Men i dag greier jeg ikke å la henrettelsen av Sadam Hussein ligge urørt. Jeg mener det er en falitt erlæring at et demokrati skal være fundamentert på en henrettelse. Han har gjort mye vondt mot mange av mennenskene i Irak, men fremdeles er han en stor leder i manges øyne. Sannheten er som oftes oppfattet ut i fra tiden den er satt inn i. Dette er tema for en egen bloggoppføring, kanskje jeg kan komme tilbake til det.
Takk for det gamle, og et RIKTIG GODT NYTT ÅR til dere alle!



